En kjellerstueblogg

Historien om mine lange underbukser

In Uncategorized on desember 12, 2012 at 11:35 am

Image

I anledning den nye traileren til Man of Steel som ble sluppet i går, føler jeg for å by på litt restemat: Min hyllest til Superlangbein som stod på trykk i Donald Duck – de komplette årgangene 1963 del VII.  

Jeg har mange bilder av meg selv som barn. Noen er jeg stolt av, andre er jeg ikke fullt så stolt av. Noen viser meg selv i situasjoner jeg ikke kan huske, andre har blitt stående igjen, nærmest som ikoner, symboler på alt som var Erik Møller Solheim. Et av disse bildene viser meg kledd i rød langermet genser og matchende stillongs. Over stillongsene har jeg dratt et par av mine trangeste blå underbukser. I halsåpningen på høyhalseren har jeg dyttet et blått frottéhåndkle som henger over skuldrene mine og ender et sted midt på ryggen. Jeg har tatt vann i luggen og bøyd den i en krøllet lokk som på vei fra badet og tilbake til stuegulvet (der jeg etter eget ønske ble fotografert foran to yukkapalmer) har rettet seg ut igjen, slik at den i stedet for å se ut som en krøllet lokk, ser ut som en blodigle som har krøpet ut av hodebunnen min og sugd seg fast i pannen.

Det er kanskje ikke nødvendig å forklare at jeg på dette stadiet i livet mitt var fanatisk opptatt av Supermann. Han var min religion. For en gutt oppdratt av humanetikere var han Faderen, Sønnen og den Hellige ånd manifestert i en skikkelse, og opptrinn som dette på bildet var mer eller mindre en del av hverdagen. Jeg kunne gå hele dager utkledd slik. Jeg har et minne fra hytta, hvor moren min, slik gode mødre ofte gjør, spurte meg pent om jeg ikke ville bli med ut på en skitur i stedet for å løpe rundt innendørs med underbuksa utenpå stillongsen og et håndkle dyttet ned i halsåpningen. Det kom selvsagt ikke kom på tale. Det var ikke før hun gikk med på at jeg hadde Supermann-kostymet på meg under skitøyet at jeg lot meg overbevise. Skulle jeg forlate plassen min i vinduskarmen på hytta skulle jeg i det minste være klar, dersom noe skulle inntreffe.

Og hva sier dette? Det sier først og fremst at mitt forhold til Supermann manglet ironi. Så blottet for ironi var det at jeg aldri på noe som helst tidspunkt så meg selv utenifra, at jeg ikke et sekund stanset opp i løpet på AV en av mine løpeturer rundt huset med håndkleet rundt halsen for å ta et blikk på meg selv og tenke «Ærlig talt, Erik. Hva er det du driver med? Underbuksa di er i feil farge og håndkleet er rutemønstret.». Når du er fem år gammel og lidenskapelig opptatt av noe melder aldri slike tanker seg. Skam og selvinnsikt er noe som kommer med puberteten. Inntil da kan Inspector Gadget være en uhelbredelig fjomsemikkel, uten at det på noe som helst vis reduserer hans troverdighet som etterforsker. Inntil da kan du i ren frykt gjemme ansiktet i hendene og se gjennom fingrene på Brøderene Dals komiske framtoning. Inntil DA kan du akseptere, OG langt på vei omfavne, det faktum at Superlangbein ikke bruker trikot men en lang flanellsunderbukse og at denne flanellsunderbuksa har en klaff i rumpa, en slik som du åpner når du skal på do og gjøre nummer to.

512717-super_goof

Langbein: Få karakterer har fått kjenne tyngdekraftens ubarmhjertighet som ham, likevel, som Superlangbein tar han av som ved et mirakel. Som en jumbojet i flanell. Hvordan er det mulig? For å komme til bunns i dette må vi kanskje spole tilbake til starten. Vi trenger ikke fly lynraskt rundt planeten, snu klodens dreining for å få til det. Jeg mener, verden har utviklet seg siden Christopher Reeves Supermann anno 1978. I dag kommer du langt med et Wikipedia-søk. Superlangbein dukket opp for første gang i Dell Connell og Paul Murreys The Phantom Blot #2 der han kun fremstår som et produkt av Langbeins fantasi, men at han raskt ble en faktisk figur. Først i historien «All’s well that ends awful» fra Donald Duck # 102, dernest i sin første egne historie Superlangbein #1 «Tyven i Zanzibar».

I «Tyven fra Zanzibar» fortelles det om Superlangbeins utspring. Det vil si, vi får aldri vite hva det er med nøttene Langbein finner i hagen, bare at de på magisk vis påkler ham hans røde flanellsunderbukser og gir ham superkrefter. «Milde Mads!» utbryter han overrasket, men der stopper også undringen. Det er verdt å merke seg at i motsetning til Supermann som gjentatte ganger forsøker å forstå sitt utspring (senest i «Superman Returns» som åpner med at han returnerer til jorda etter et mislykket forsøk på å finne Krypton), dveler aldri Langbein over hvor de nyervervede kreftene kommer fra.

Her jeg sitter 20 år etter og blar i gamle Superlangbein-fortellinger og lurer på hvor min fascinasjon for Superlangbein kommer fra, er det dette som slår meg: Hvor morsomt de må ha hatt det, Connell og Murrey, da de kom på idéen om å gi Andebys minst talentfulle innbygger superkrefter. Superlangbein, allerede i navnet er en gedigen selvmotsigelse. Satt ut i livet blir han karnevalets konge, landsbytullingen som blir hersker for en dag. Jeppe i baronens seng. En vending av vante forestillingsmønstre som ikke så reint sjeldent forekommer i parodi og politisk satire. Det ser jeg nå.

Det så jeg definitivt ikke da. 20 år seinere kan jeg være ærlig med meg selv: jeg liknet langt mindre på Supermann i mine pysjamas og underbukser, enn jeg liknet Superlangbein. Det er ikke til å komme bortifra. Antakelig skjønte jeg det selv også. Ikke at dette i noen grad ville påvirke moralen i prosjektet mitt. Superlangbein var kanskje ikke helt der oppe sammen med Supermann, men han var ikke langt unna. Sammen med Fantdonald tilhørte han en lomme i Disney Universet, en slags twilightzone i Andeby, der ting ikke foregikk helt slik det gjorde i de andre historiene jeg leste ukentlig. Jeg har ikke belegg for å påstå dette, men det var som om fargene liksom var annerledes i Superlangbeinfortellingene. Litt sterkere. Litt mindre nyanserte. Dessuten lot det til å være en regel, som seg hør og bør i et alternativt univers, at det som skjer i Superlangbein-universet forblir i Superlangbein-universet. Litt som refrenget ofte er i filmer lagt til amerikansk vestkyst: «What happens in Vegas stays in Vegas». Når Langbein figurerte i de vanlige Mikke-fortellingene var det ikke så mye som et Supernøtteskall igjen. Det var som om Superlangbein aldri hadde eksistert.

Det kan ha vært dette som gjorde at disse historiene etterlot så uslettelig inntrykk, at de nærmest ble små samlerobjekter. At de som frimerker med skrivefeil eller avvik, fikk, i sin annerledeshet, en større verdi. Hadde internett fantes på den tida hadde jeg sikkert omsider funnet et utløp for denne interessen, men slik så altså ikke verden ut på midten av 80-tallet. Informasjon var vanskeligere å komme over, og særfenomener som Superlangbein forble uforklarlige og pussige for de aller fleste. Kanskje særlig for fem år gamle gutter som også så sosiale fordeler ved å bli middels god i fotball.

Den viktigste styrken til Superlangbein er imidlertid langt mer grunnleggende. Den henger sammen med en logikk som er dypt fundert i hele Disney-universet, som er en del av grunnvannet i Andeby: At det er menneskelig å feile. Donald, Dolly, Skrue, Fetter Anton, Guffen, alle gjør de daglig store feilvurderinger − med Mikke som eneste unntak − som får underholdende konsekvenser, men som viktigst av alt gjør dem feilbarlige og dermed også menneskelige. Er det en ting Disney-universet lærer oss så er det å forstå at det er menneskelig å ha svakheter. Og er det en figur som lærer oss dette bedre enn noen så er det han som er både byens helt og store klovn i samme skikkelse. I motsetning til Supermann, hvis eneste svakhet er kryptonitt, en grønn stein fra en planet lysår unna jorden, er Superlangbeins største fiende så nærme Superlangbein som det går an å komme, av den enkle grunn at hans største fiende er Superlangbein selv.

Det er hans egen korttenkthet som får ham til å glemme å spise en ny Supernøtt før effekten av den forrige ebber ut midt i en flyvetur (dette gjør han så ofte at det har blitt hans varemerke). Det er hans manglende konsekvensforståelse som får ham til å bryte lydmuren over et boligområde og påkalle naboenes raseri. Det hans lave sosiale intelligens som leder ham til å tro at Andeby kommune ønsker hans assistanse i byggingen av byens nye konserthus, og hans hybris som får ham til å innbille seg at han har ingeniørferdighetene til å gjennomføre det. Superlangbein feiler hele tiden. Det er hans natur. I en historie («Superlangbein stopper skypumper» fra 1968) blir det så overveldende at han til slutt må søke hjelp hos sin mer bråmodne fetter Ferdinand. Han er for enkel til å klare dette alene, later konklusjonen hans å være. Eller som Ferdinand sier «Med dine begrensede åndsevner… hva annet kunne man vente? Det måtte gå galt til slutt».

Det to danner dermed et arbeidslag, begge i lange underbukser med håndkle rundt halsen, noe som tydelig er et spark i leggen til andre radarpar i superhelthistorien, men som er oppsiktsvekkende også i seg selv, all den tid konstellasjonen gjør ham til den første Superhelten i historien som benytter seg av støttekontakt.

Og hva så med den fem år gamle gutten på bildet? Hva gjorde Superlangbein for ham? Han var der ikke da han lå søvnløs om nettene og fryktet at russerne skulle invadere landet. Han kom ikke til unnsetning da kjernekraftverket i Tsjernobyl eksploderte og spredte frykt om sur nedbør i hele Skandinavia. Ei heller kom han flyvende da Kenta i fjerde holdt hodet hans så hardt ned i snøen at han trodde han ikke skulle få puste. Men det gjorde sant og si ikke Supermann heller. Så kan man spørre seg om hvem som har falt hardest. Hvem som var ærligst når alt kom til stykket. Han som bar en falsk drakt av usårbarhet, eller han som kledde seg i sine egne lange underbukser.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: