En kjellerstueblogg

En hommage til norsklæreren

In Obama on desember 2, 2009 at 8:23 am

Mannen på bildet er ikke gymnaslærer Kleven, men en blek kopi og det beste jeg hadde av illustrasjonsfoto.

En hustrig høstdag i oktober er jeg i ferd med å krysse skolegården på Lillestrøm videregående skole når noe får meg til å senke tempoet. Fra den andre enden av plassen kommer tre gutter gående. De har store boblejakker og sko med såler så tykke at de knapt lar seg løfte fra underlaget. I det de oppdager meg får de et pussig drag over ansiktet. De er i den alderen der slike vage antydninger til smil like ofte er uttrykk for spott som for respekt, så jeg blir brått i tvil om hvordan jeg skal tolke dem.

Denne usikkerheten springer antakelig ut fra et tidligere besøk på Lillestrøm. Det hører nemlig med til historien at det er ikke mitt første besøk på denne skolen. Siden jeg begynte min lille turné på videregående skoler der jeg leser fra boka ”En stemme for Obama” har jeg vært på et titalls skoler og dette er andre gang på Lillestrøm.

Jeg vet ikke hva det er med Lillestrøm som gjør elevene der spesielt disponert for Obama-begeistring, men det kan ha noe med Ørnulf Kleven å gjøre, en langt over gjennomsnittet entusiastisk og godhjertet norsklærer, som tok meg imot første gang jeg ankom skolen en uke tidligere. Jeg hadde satt meg på krabbetoget i stedet for ekspresstoget fra Oslo S og var et kvarter forsinket ute. Hele klassen satt og ventet på meg, men da jeg omsider kom fram stod Kleven likevel og ventet ved skolens hovedinngang med et stort smil. Da jeg var kommet meg innen rekkevidde slo han kontant ut med armene. ”Dette må være Erik Solheim Møller!” At etternavnene mine kom i feil rekkefølge fikk ikke hjelpe. Dette var mer goodwill enn jeg hadde fortjent på dette tidspunktet. Norsklæreren viste meg veien til klasserommet. Svett og kortpustet etter å ha løpt de siste meterne til skolen, koblet jeg maskinen min til projektoren, fisket boka ut av sekken og begynte på den utakknemlige oppgaven det er å hente inn femten minutter på et halvannen times foredrag.

Det gikk som det måtte. Jeg snublet i ord. Jeg gjentok meg selv. Da jeg utslitt takket for meg fem kvarter senere var det med en klar følelse av å ha underprestert. De fleste elevene hadde fulgt oppmerksomt med, men jeg klarte ikke å fri meg fra tanken om at jeg kunne ha nådd ut til enda flere. Men min nye venn Ørnulf Kleven hadde ikke tenkt å gi meg stryk av den grunn. I stedet sendte han meg videre til neste klasse med et varmt håndtrykk og et solid klapp på ryggen. ”Fantastisk!” utbrøt han. ”Veldig interessant!”. Og det var inspirert av denne mannens ”Yes We Can”-holdning at jeg klarte å komme langt sterkere tilbake i de to neste dobbelttimene og at jeg i neste omgang forlot Lillestrøm videregående den uka med en følelse av å ha gjort jobben min.

Det er ikke første gang en mann i Klevens yrke har hatt den effekten på meg. Det er en gjengangerhistorie den om norsklæreren, han eller hun som utgjorde et vendepunktet i en ung mann eller dames liv. I min versjon av denne fortellingen het han Rune Olsen og var lærer på en ungdomsskole på Kongsberg. Jeg var en rastløs og ukonsentrert gutt fra en noe dysfunksjonell skillsmissefamilie. Jeg hadde få tanker om hva jeg ville gjøre med livet mitt. Men så introduserte Olsen meg for ”Beatles” av Lars Saabye Christensen. Kort tid etter begynte utropstegnene og dukke opp i margen på norskstilene mine. Og så kom dagen da Olsen ba meg lese stilen min høyt for hele klassen. Jeg var så stolt at jeg knapt kunne stå stille. Det var altså dette jeg skulle gjøre: Jeg skulle skrive. Jeg trengte bare noen som så meg. Noen som ga meg mot til å håpe.

Hvilket bringer oss tilbake til Kleven og hans oppmuntrende ord og videre til situasjonen, denne hustrige høstdagen, når jeg krysser skolegården på Lillestrøm videregående og møter tre elever på veien. Jeg kjenner igjen ansiktene deres, men hvorfor ser de så rart på meg? Dummet jeg meg virkelig sånn ut? Dette er norsklærerens lodd, tenker jeg. Dette er lenkene han må drasse på: Det umulige ønsket om å få med seg alle. Ansten for hva de snakker om når han har forlatt klasserommet. Jeg rekker ikke å komme lenger i denne tankerekken før en av guttene i boblejakke setter blikket i meg og sender en knyttet neve kontant opp i luften. Ansiktet hans åpner seg i et stort smil.

”Obama!” roper han.

Advertisements
  1. Veldig enig Erik. Hadde selv Rune Olsen, og har kun gode minner fra hans timer. Totalt engasjerende selv for en håpløs rebel på bakerste rad.

  2. Kasta han krittet etter deg noen gang? Jeg mener å huske at det var resepten for bråk på bakerste rad. «Neste gang treffer jeg!» For en mann.

  3. Norsklærere ass ❤

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: