En kjellerstueblogg

Notodden Blues

In Film, Musikk on november 7, 2009 at 3:59 pm

For en som er vokst opp noen fattige kilometer oppi høgget for Notodden er denne musikkvideoen, skutt for Torgny Amdams sang The Only Game blant blant bygdas rånere, noe av det fineste og såreste jeg har sett.

Det viser at regissør Emil Trier ikke bare besitter mange av de samme kvalitetene som sin storebror Joachim, men at han antakelig kan ta opp konkurransen  med svenske stortalenter som Ruben Östlund og Jesper Ganslandt. For de uinvidde er Östlund og Ganslandt mennene bak henholdvis De ufrivillige og Farvel Falkenberg. To hyperrealistiske svenske samtidssskildringer som i likhet med Karl Ove Knausgårds Min Kamp 1 finner stor poesi i helt hverdagslige hendelser og øyeblikk. Her er en anmeldelse av Farvel Falkenberg som jeg skrev da jeg var redaktør i Rocky i 2007. Jeg innbilder meg at den kan leses på nytt i lys av Torgnys musikkvideo.

Den har tittelen «Verdig avskjed».

Og følgende ingress: Farvel Falkenberg er et siste farvel med ungdomstida, men også det nærmeste du kommer å få oppleve den igjen.

Jeg har sett min generasjons lyseste hoder ødelagt av galskap, sulteforede hysteriske nakne. Pene unge menn i sin beste alder som bor hjemme hos sine mødre i småbyen der de vokste opp. Som begynner dagene sine med målid bestående av bacon, og bare bacon, og avslutter dem med kjølige kveldsbad på stranden. Som legger ut på soppturer, spiser fangsten på stedet, for så å tumle klarsynt videre inn i skogen, til de går seg bort og faller overende på gresset der de blir liggende og fremføre ufullstendige kvasifilosofiske ytringer. Som skriver dagbøker innelåst på toaletter, krumbøyd over toalettlokk, så ingen skal få vite, før det er forseint. Som begår innbrudd hos naboer mens de er på ferie, men som vel inne i huset, ikke har det fjerneste aning om hva de er ute etter, og i stedet vandrer barbeint rundt i mørklagte rom, spiller piano, studerer gamle familiebilder. Som deler seg opp i lag på fem og fem og spiller fotball på knusktørre grusbaner, og som til tross for oppsiktsvekkende innsatsvilje aldri tar seg bryet med å holde tellingen. Som i fortrolige øyeblikk sverger ved alt som er hellig at de aldri skal forlate byen de er oppvokst i, at de aldri skal stå i et selskap eller på en fest og si at de har funnet seg en jobb i en storby, at de aldri skal bli en av dem.Som går ut i skogen alene, legger hagler med doble løp i munnen og trekker av fordi de har blitt gamle nok til å forstå at de lyseste øyeblikkene ligger bak dem, men ennå er for unge til å skjønne at det er mer i vente, at det bare er å holde ut litt til.

Jeg har sett alt dette og når det er med en følelse av dejavu, så er det fordi Jesper Ganslandts Farvel Falkenberg skildrer guttene fra min egen oppvekst, 90-tallsgenerasjonen. På mange måter kan den minne om fjorårets norske brakdebut, Joachim Triers Reprise. Begge tar for seg den samme genrasjonen av lost boys, begge er drevet framover av en litterær fortellerstemme, og kretser rundt temaer som selvmord og psykisk lidelse.

FF har imidlertid noe viktig å tilføre temaet. For der Reprise tar for seg det ambisiøse miljøet rundt kultureliten i storbyen, handler FF om småbygutter som i stor grad mangler disse ambisjonene. Dette er unge menn som har vokst opp med alt de tilsynelatende trenger, men som til tross for, eller kanskje heller på grunn av dette ofte forlater ungdomstiden som rådløse og deprimerte skygger av foreldre sine.

«Folk sier at man skal se framover. Jeg ser bakover», sier filmens forteller. Han leser fra en dagbok, noe som må kunne sies å være betegnende for filmen i sin helhet. Ikke bare fordi det er en tilbakeskuende handling i seg selv, men fordi det tilfører FF en følelse av å være en dokumentar, noe Ganslandt bevisst bygger i oppunder ved hjelp av håndholdte kameraer, ikke minst ved å la sine egne barndomsvenner spille seg selv i filmen. Farvel Falkenberg er dermed en slags personlig begravelsessermoni. I kista har Ganslandt lagt en av sine egne venner, men også en hel ungdomstid, en hel generasjons ungdomstid. Den er ugjenkallelig over og Farvel Falkenberg tilbyr ingen trøst, bare to uvurderlige timer til å minnes det som var.

For de som lurer mer på hvordan det var å vokse opp i Notodden på 80-tallet, vil jeg gjerne henvise til denne hjerteknuseren av en video fra byens dansemiljø.

Advertisements
  1. Det er noe Farvel Falkenberg/Friday Night Lights over den videon. Veldig bra.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: