En kjellerstueblogg

Det er lov å håpe

In Obama, Politikk on november 4, 2009 at 9:31 pm

Og like viktig å tvile. Hvorfor kan det ikke være rom for begge deler i diskusjonen rundt tildelingen av Nobels Fredspris?

I januar 2008 dro jeg til Chicago og vervet meg til Barack Obamas presidentkampanje. Da jeg kom hjem 11 måneder senere skrev jeg boken En stemme for Obama, en helhjertet støtte til en kandidat som hadde lite erfaring men tilsvarende mye håp for framtida.  Siden den gang har jeg av mine venner og bekjente (som stort sett er journalister) blitt oppfattet som relativt sterk i troen men noe svaksynt når det kommer til politiske realiteter.

Jeg tar det ikke personlig. Har du lagt bort pressekortet ditt til fordel for en valgkamp-button kan du ikke forvente annet. Da Obama for snart tre uker siden ble tildelt Nobels Fredspris, nærmet de seg meg derfor med stor aktsomhet, i frykt for å utløse Obamadisippelens rettferdige harme. Samtalen som utspilte seg mellom oss ble, innbiller jeg meg, ganske representativ for utvekslingen som de siste to ukene har gått mellom de 43 prosent av oss som støtter tildelingen og de 38 prosent av oss som er i mot.

X: Hva synes du egentlig om Nobelpristildelingen? Litt tidlig?

Y: Selvsagt er det tidlig. Men det er et logisk valg i en verden der vi får dårligere og dårligere tid. Gode intensjoner og initiativer bør belønnes tidlig.

X: Men han er lederen for verdens største militærmakt? Samme dag som han fikk prisen gikk han i møte for å sende flere tropper til Afghanistan.

Y: En helt åpenbar ironi, men det er nå en gang en fredspris ikke en pasifistpris.

X: Han har ikke særlig mye fredsarbeid å vise til heller? Tenk på alle som daglig ofrer liv og karrierer for saken?

Y: Selvsagt er det trist at de blir forbigått, men har de gjort mer for fred enn Obama det siste året? Jeg tenker på skrotingen av rakettskjoldplanene, på atomnedrustningsavtalen, på omfavnelsen av FN og holdningsendringen til den muslimske verden…

X: Men ingenting av dette har manifestert seg i noe konkret!

Y: Nei, men så er det også presedens for å gi prisen som en oppfordring til videre arbeid.

X: Men hvordan kan man vite at han skal gjøre det han sier?

Og der stopper de fleste diskusjoner rundt årets fredspristildeling. Selvsagt finnes det andre gyldige innvendinger mot valget av Obama, og helt andre diskusjoner, men dette er som regel stedet der en fornuftig samtale stopper og veien deler seg i to, stedet som skiller de som håper og de som tviler.

Jeg har vært ved dette veiskillet før. I februar 2008 satt jeg i kjelleren til Gary, en diger mann fra St. Paul i Minnesota som ikke lot til å være spesielt imponert over Obamas valgkampløfter. ”Talk is cheap” var Garys mantra.  I møtet med denne velgeren som ikke stolte på ord tok jeg meg selv i å høres både naiv og godtroende ut. ”Når alt kommer til alt kan du ikke gjøre annet enn å ta en politikers ord for noe”  sa jeg til Gary. ”Du har ingen garanti for at han vil gjøre det han lover”. ”Det er fint å stole på folk”, svarte han ”Men du må alltid ha guarden oppe”. Samtalen med Gary ble et tidlig forvarsel på hva som skulle bli den offentlige splittelsen i synet på Obama, en kløft som fremdeles løper mellom de som tror på hans gjennomføringsevne og gode intensjoner og de som mener det bare er store ord.

Da samtalen gikk mot slutten skulle det vise seg at Gary hadde stemt på George W. Bush i 2000 og hadde brukt de neste sju årene av sitt liv på å klandre seg selv for avgjørelsen.  Denne mannen som snakket så stolt om hvordan han kunne avsløre løgnere bare ved å se på dem, hadde selv blitt lurt. Om jeg klarte å overbevise ham om å stemme på Obama, tviler jeg sterkt på. Vi skiltes imidlertid med en underlig form for gjensidig respekt. Vi brydde oss begge om hvordan dette landet skulle ledes, vi hadde bare forskjellige måter å vise det på.

Det samme kan knapt sies om tonen i den offentlige diskusjonen rundt fredsprisen her hjemme og i utlandet. Etter kunngjøringen har Thorbjørn Jagland har måttet tåle å bli beskyldt for alt fra å forsøke å surfe på Obamas kjendisstatus til å la seg blinde av partipolitiske hensyn. Felles for mange av disse angrepene er imidlertid at de er kun er spekulasjoner. De er mer eller mindre fordomsfulle gjetninger om hvilke motiver Jagland skulle ha hatt for avgjørelsen. Disse motivene vet vi ingenting om, det vi imidlertid vet er at avgjørelsen er dristig.  Er det en ting reaksjonene er et bevis på så er det akkurat det. Jagland har vært modig og han har fått alt for lite honnør for det. For her er en mann som håper, og når han har måttet tåle så mye latterliggjøring for visjonære prosjekter som det norske hus, så er det ikke bare på grunn av et noe slepphendt forhold til metaforer, men også fordi han bor i et land der folk er like glade i å rive luftslott som å bygge dem.

Jeg har like lite problemer med å forstå skeptikerne til fredspristildelingen som jeg hadde problemer med å forstå Gary i Minnesota. Om denne prisen er riktig gjenstår å se. Kanskje tvilerne i oss vil få rett denne gangen. Men i kritikken mot Jagland har hans fineste egenskap blitt trukket i tvil. Evnen hans til å tenke langsiktig og stort er blitt gjort til latter. Er det noe som er trist ved årets fredspristildeling så er det akkurat dette. For like mye som vi trenger skeptikere, trenger vi folk som har mot til å håpe. Ta det fra en som satset alt på en odd kandidat som ingen trodde skulle bli nominert, men som nå er USAs 44. president og vinner av Nobels fredspris.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: